Sparebankutvalget gjeninnfører bygderanet

Jan Erik Kjerpeseth 17. desember 2025 Lesetid ca: 3 min

Sparebankutvalgets innstilling har utløst heftig debatt det siste året. Utvalget ble oppnevnt for å vurdere hvordan en kunne ivareta og styrke egenkapitalbeviset og den norske sparebankmodellen. Likevel endte det med forslag som i praksis vil fjerne mange av sparebankenes særegenheter, gjøre dem til aksjebanker og fjerne oppkjøpsvernet.

Utvalgsarbeidet mangler på en rekke områder helt grunnleggende konsekvensvurderinger. Spesielt én konsekvens har vært altfor dårlig belyst: følgene for grunnfondskapitalen – den eierløse samfunnskapitalen som er bygd opp gjennom mer enn 200 år med norsk sparebankhistorie. Det er avkastningen på denne kapitalen som danner grunnlaget for sparebankenes gavevirksomhet.

Før 2009 forsvant bygdas egenkapital ut av lokalsamfunnet ved sparebankfusjoner – et fenomen som internt i sektoren ble omtalt som «bygderan». Med Tingvollmodellen snudde vi denne historien. I sammenslåingen av Tingvoll Sparebank og Sparebanken Møre i 2009 fikk vi for første gang en fusjon som sikret at egenkapitalen ble liggende igjen i lokalsamfunnet gjennom en lokal stiftelse.

Sparebankene henter jevnlig kapital, enten for å finansiere vekst eller for å styrke kapitaldekningen i mer krevende perioder. Grunnfondskapitalen er en passiv eier som ikke kan delta i emisjoner. I dagens modell reduseres grunnfondskapitalens eierandel, som om emisjonen skjer ved verdsettelse av grunnfondet til bokført verdi.

Utvalget foreslår nå å endre dette, slik at forholdet mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen beregnes ut fra faktisk emisjonskurs. Emisjonskurs vil svært ofte være betydelig under bokført verdi. Dermed vil konsekvensen bli en langt kraftigere utvanning av grunnfondskapitalen. Dersom utvalgets forslag innføres, vil det dessuten skape et betydelig press fra kapitalmarkedet på styret og ledelsen om å sette emisjonskursen så lavt som mulig for å gjøre emisjonen mest mulig attraktiv for investorene. Konsekvensen vil være at utvanning av grunnfondskapitalen i slike perioder vil bli betydelig, og vesentlig større enn med dagens modell.

Dette innebærer at grunnfondskapitalen (samfunnskapitalen) – som ikke har anledning til å delta i emisjoner – over tid vil forvitre. Selv emisjoner som er gjort under normale markedsforhold (utenfor bank- eller finanskrise) har måttet gjøres vesentlig under bokført verdi, noe som ville medført betydelig større reduksjon i grunnfondets eierandel dersom utvalgets foreslåtte modell hadde vært benyttet. Tallene taler sitt tydelige språk:

► Sparebanken Vest (2015): Eierbrøken økte fra 19,5 til 25,6 prosent. Med utvalgets modell ville eierandelen steget til 31 prosent. Det tilsvarer en verdioverføring på nær 600 millioner kroner til egenkapitalbeviseierne – 7,2 prosent av grunnfondets verdi.

► Sparebanken Sør (2015): Eierbrøken økte fra 13,0 til 19,8 prosent. Med utvalgets forslag ville den økt til 33 prosent – en verdioverføring på om lag 1,1 milliarder kroner til egenkapitalbeviseierne, eller 16,3 prosent av grunnfondets verdi.

► Sandnes Sparebank (2016): Eierbrøken økte fra 57,1 til 65,2 prosent. Etter utvalgets modell ville andelen økt til hele 82,2 prosent, tilsvarende en halvering av grunnfondet.

Dette er emisjoner i relativt normale markedsforhold. I urolige tider ville konsekvensene være langt mer alvorlige.

Dersom samfunnskapitalen undergraves og sparebankenes særpreg svekkes, får det konkrete konsekvenser: kraftig reduksjon i gaver til frivilligheten, mindre utviklingskraft i distriktene, svakere lokalbanker og redusert konkurranse i det norske bankmarkedet.

Det er vanskelig å forstå hvordan den eierløse kapitalen kunne bli så svakt ivaretatt i utvalgsarbeidet, og illustrerer godt hvorfor Sparebankutvalgets arbeid kritiseres for å manglende konsekvensvurderinger.

Kunder og investorer har sterke talspersoner. Samfunnskapitalen – den eierløse delen av sparebankenes arv – har ingen. Like fullt er den selve ryggraden i sparebankmodellen – en arv skapt av generasjoner av kunder og lokalsamfunn.

Regulatoriske myndigheter og Finansdepartementet har derfor et særlig ansvar for å verne denne kapitalklassen – et ansvar vi forventer at de tar på største alvor.

La oss unngå uthulingen av vår felles sparebankarv – la oss unngå en ny form for «bygderan».

Tiden er inne for å legge Sparebankutvalgets anbefalinger bort for godt.

Innlegget ble også publisert i Dagens Næringsliv 14. desember.