Hvorfor reparere noe som ikke er ødelagt?

Jan Erik Kjerpeseth 18. desember 2024 Lesetid ca: 11 min

Sparebankutvalget, som nylig ga sin innstilling til regjeringen, ble opprettet for å utrede hvordan en kunne ivareta og styrke egenkapitalbeviset og den norske sparebankmodellen.

Likevel endte sparebankutvalget opp med å foreslå endringer som vil fjerne svært mange av sparebankenes særegenheter og gjøre sparebankene til aksjebanker. Sparebankutvalgets leder uttalte selv for noen uker siden til Dagens Næringsliv at utvalgets anbefaling om å fjerne muligheten til å gi kundeutbytte er en kontroversiell innstilling.

Videre sier medlem av sparebankutvalget, Karin S. Thorburn (finansprofessor ved NHH) at hun selv i utvalgsarbeidet stemte for tvungen omdanning av sparebankene til aksjebank, og skriver rett frem at hun mener at sparebankmodellen «helt enkelt ikke holder mål». Og det om en sparebankmodell som har passert 200 år, og en kapitalstruktur som har fungert godt siden introduksjonen av grunnfondsbeviset i 1995.

Det mange av oss lurer på nå er: Hvordan endte vi opp med et sparebankutvalg som i realiteten setter sparebankmodellen i spill og avvikler egenkapitalbeviset med sin kontroversielle innstilling?


Sparebankene spiller en stadig viktigere rolle. Som Sparebankutvalget selv peker på, kan sparebankenes rolle og betydning for konkurranse og kapitaltilgang i Norge vanskelig overvurderes. Sparebanksektoren utgjør i dag om lag 70 prosent av bankene på det norske markedet. Fra 2008 har sparebankenes andel av samlede utlån vært økende. De står nå for 47 prosent av lånene til personmarkedet og 33 prosent av lånene til næringsmarkedet.

Menon Economics gjorde i 2024 en kartlegging av sparebankenes betydning for verdiskaping og norsk næringsliv. Den viser at sparebankene har en betydelig høyere markedsandel av utlån til bedrifter utenfor de store byene. Rapporten viser også at lån fra sparebanker til SMB-er er hele 24 prosent større enn lån gitt fra forretningsbanker. De store ulikhetene i utlånsatferd mellom sparebanker og forretningsbanker understøtter sparebankenes viktige rolle for bedriftsfinansiering i SMB-segmentet. Finansmarkedsmeldinga 2024 slår fast det samme:

«Kredittverdige kunder, bedrifter og lønnsomme prosjekter i hele landet har generelt god tilgang på finansiering. Sterke og solide sparebanker med unik kompetanse og tilstedeværelse i sine lokale markeder er viktige for kapitaltilgangen i distriktene, spesielt for nye og mindre bedrifter.»

Sparebankene er i dag også viktige arbeidsgivere og tilbydere av kompetansearbeidsplasser utenfor de store byene. Det er dermed liten tvil om at sparebanksektoren representerer en svært viktig finansiell motmakt til Oslo, Stockholm og København.


Kapitalstruktur i det norske bankmarkedet. I sparebanker krever loven at det ved valg til sparebankenes øverste organ (generalforsamlingen) legges vekt på at de valgte medlemmene samlet avspeiler finansforetakets kundestruktur og andre interessegrupper, samt samfunnsfunksjon.

I tillegg kommer egenkapitalbeviseierne, dersom banken har utstedt egenkapitalbevis. Uavhengig av eierbrøk skal egenkapitalbeviseierne ha minst en femdel og ikke mer enn to femdeler av representantene i generalforsamlingen. De kan dermed aldri utgjøre flertallet.

Egenkapitalbevismodellen og det implisitte oppkjøpsvernet som følge av stemmerettsreglene, er det som gjør at vi i dag har en rekke sparebanker og et mangfoldig bankmarked i Norge:

Figur: Bankstruktur i Norge (Norne Securities)

Sparebankenes mulighet for å hente egenkapital i kapitalmarkedet har vært en sentral driver bak veksten i sparebanksektoren gjennom 2000-tallet. Nær to tredeler av alle sparebanker har utstedt egenkapitalbevis.


Egenkapitalbeviset står sterkt. Egenkapitalbevisene er i dag like attraktive som aksjer, og ivaretar en sterk sparebanknæring. Prisingen av egenkapitalbevisene handler først og fremst om hvilke resultatforventninger det er til bankene. Siste ukerapport på sparebanker fra Norne Securities illustrerer dette på en god måte. Sparebanken Vest sitt egenkapitalbevis er priset vesentlig høyere (P/B 1,58 per Q3) enn aksjesparebanken SpareBank1 Sør-Norge (P/B 1,16 per Q3), som korrelerer med forskjeller i forventet inntjening.

Illustrasjon: Ukerappport Norne Securtities P/B vs. ROE (2025E)

Et moment som sparebankutvalget anfører er at dagens EK-bevis er for komplisert. Men hadde egenkapitalbeviset vært for komplisert for investorene, er det god grunn til å tro at dette ville vist seg i utenlandske investorers interesse for egenkapitalbeviset. I dag har egenkapitalbevisbanken Sparebanken Vest om lag 31 prosent internasjonale investorer. Til sammenligning har aksjebanken SpareBank1 Sør-Norge om lag 23 prosent internasjonale investorer.


Hovedmomenter i sparebankutvalgets innstilling. Sparebankutvalget ble opprettet for å styrke egenkapitalbeviset og den norske sparebankmodellen, men har foreslått store endringer som effektivt vil avvikle EK-beviset og sparebankmodellen slik vi kjenner den:

  • Endring av prioritetsrekkefølgen ved tap
  • Avvikling av kundeutbytte
  • Avvikling av minoritetsbeskyttelsen samfunnskapitalen har med emisjoner under Pris/Bok 1
  • Fri omdanningsadgang til aksjesparebank

Helheten i Sparebankutvalgets henger ikke sammen, og nedenfor vil jeg gå gjennom konsekvensen av de ulike endringene.


Balansen i EK-beviset i dag. Oppkjøpsvernet, smal omdanningsadgang og et sterkt (balansert) egenkapitalbevis understøtter en sterk sparebanksektor og et mangfoldig norsk bankvesen. For investorene i egenkapitalbeviset i dag er dette balansert ut slik:

Investorene har bedre prioritet ved tap, og muligheten for utbetaling av kundeutbytte oppleves som positivt. På den andre siden er begrenset innflytelse og formuesskatt på grunnfondskapitalen i EK-bevis modellen negativt sammenlignet med aksjemodellen. Formuesskatten alene vil utgjøre om lag 75 millioner for Sparebanken Norge i 2025.

Egenkapitalbeviset er godt etablert hos investorer både i Norge og internasjonalt, og investorene opplever at balansen mellom begrenset innflytelse/formuesskatt og bedre prioritet/mulighet for kundeutbytte er godt balansert ut i dagens modell.


Ingen fordeler igjen for investor med egenkapitalbeviset. Sparebankutvalget foreslår å endre prioritetsrekkefølgen ved tap og å fjerne adgangen til å gi kundeutbytte.

Å følge sparebankutvalgets innstilling vil gjøre at det ikke er noen fordeler igjen for investor med egenkapitalbeviset, og en står igjen med klare og tydelige ulemper. Egenkapitalbeviset fremstår som fullstendig ubalansert, og bankene vil fra investorer rimelig raskt bli utfordret til å konvertere til aksjesparebank.


Prioritetsrekkefølge og EBA-problemstillingen. En av problemstillingene Sparebankutvalget skulle se nærmere på var at Den europeiske banktilsynsmyndighet (EBA) i 2022 pekte på enkelte svakheter ved regelverket for egenkapitalbevis og ba om en redegjørelse fra Finanstilsynet for hvilke tiltak som ville bli vurdert. Dette gjaldt prioritetsrekkefølgen i EK-bevismodellen. Stortinget avviste i mars 2024 regjeringens forslag til endringer med henvisning til at eventuelle lovendringer bør avvente Sparebankutvalgets utredning og en mer grundig vurdering.

Finans Norge og Sparebankforeningen har tidligere fremmet sterke innvendinger til EBAs vurderinger, og redegjort for hvorfor norsk regulering er i samsvar med de relevante EU-kravene i. Dette ble blant annet gjort i brev til Finansdepartementet 1. mars 2023. Sparebankutvalget har, uten å ha kommet i kontakt med EBA, konkludert med at egenkapitalbevisene ikke tilfredsstiller kravene som EU-kravene stiller til ren kjernekapitalinstrumenter.

Før det gjøres omfattende endringer i prioritetsrekkefølgen for egenkapitalbevis, bør Finansdepartementet selvsagt innlede dialog med EBA og forsikre seg om at det ikke gjøres endringer som ikke er nødvendig for at egenkapitalbeviset skal oppfylle kravene til rene kjernekapitalinstrumenter.


Kundeutbytte for 1,3 millioner bankkunder. Sparebankmodellen og regelverket for kapitalinstrumenter for sparebanker har utviklet seg i tråd med tiden. I 2009 ble det vedtatt mer omfattende endringer i regelverket for å gjøre egenkapitalbevis til et kapitalinstrument som markedsmessig kunne sidestilles med aksjer. Banklovkommisjonen (NOU 2009: 2) anbefalte i 2009 å styrke sparebankmodellen og sparebankenes særegenheter: 

«Skal utvanningsvirkninger kunne elimineres eller i det minste kunne holdes på et forholdsvis beskjedent nivå, må sparebankene sikres en forholdsvis høy grad av handlefrihet når det gjelder disponeringen av den del av de fastsatte utbyttemidler som tilordnes grunnfondskapitalen.»

Innføringen ble gjort for at banker med stort samfunnseierskap skulle ha flere virkemidler for å holde stabil eierbrøk. Dette er i aller høyeste grad nødvendig for en bank som Sparebanken Vest, som har en eierbrøk på 40 prosent (EK-bevis), og 60 prosent samfunnseierskap (grunnfond), og driver godt. Mindre sparebanker bør også fortsatt ha mulighet for ulik utdelingsgrad (skjevdeling av utbytte) som i dag, som et alternativ til kundeutbytte.

Utvalgets innstilling om å avvikle kundeutbytte er altså helt på kollisjonskurs med det grundige arbeidet banklovkommisjonen gjorde som forarbeid for lovendringen i 2009, uten at utvalget synes å ha noen gode grunner eller klare tanker om konsekvensene av dette.

Det var ikke abstrakt geografi og lokalmiljø som kom med kapitalen som krevdes for å etablere sparebankene. Det var kundene, bankens innskytere. Det er nettopp derfor kundene har betydelig representasjon i sparebankenes generalforsamling.

Om politikerne følger utvalgets innstilling, vil nærmere 1,3 millioner sparebankkunder miste muligheten for kundeutbytte. Beløpet som ble utbetalt som kundeutbytte i 2023 var på 2 milliarder kroner. Å fjerne kundeutbytte for en kunde i Sparebanken Vest vil utgjøre mer enn det samlet har blitt gitt i skattelette til folk flest i denne regjeringsperioden. Skal regjeringen, som har gått på valg for å gi folk flest bedre råd, gi bort muligheten for et kundeutbytte på inntil 17.700 kroner for en familie i dyrtid?

Det er ingenting som hindrer andre banker i å dele ut kundeutbytte. Dermed kan det vanskelig argumenteres for at det innebærer en konkurransefordel for sparebankene. Det er større risiko for at konkurransen blir mindre dersom sparebankene fratas alle særegenheter, og må konkurrere helt og holdent på forretningsbankenes premisser. Espen Sirnes, førsteamanuensis i finans ved Handelshøyskolen UiT, påpeker i sitt høringssvar til sparebankutvalgets utredning at bortfall av kundeutbytte vil redusere konkurransen og styrke DNBs allerede dominerende posisjon i Norge. 

Har kundeutbyttebanker høyere marginer? Noen har påstått at kundeutbyttebankene har høyere marginer, og at kundeutbytte gjør det vanskelig for forbruker å orientere seg. Da må det vel være slik at rentemarginen på utlån er høyere hos kundeutbyttebanker, enn hos DNB og større sparebanker uten kundeutbytte. Er det slik? Nedenfor vises utlånsmarginer på personmarkedet for DNB og en rekke større sparebanker med og uten kundeutbytte for i 2024 (per tredje kvartal).

Kilde: bankenes kvartalsrapporter (kundeutbytte banker i gult, banker uten kundeutbytte i blått)

Bildet er svært tydelig: Det er ikke belegg for at kundeutbyttebanker har en høyere utlånsmargin enn banker uten kundeutbytte. Tvert imot ser kundeutbyttebankene ut til å ha lavere utlånsmarginer og være vel så konkurransedyktig mot kundene på utlånsrente, som banker uten kundeutbytte.

Hvorfor et slikt engasjement på kundeutbytte fra Norges største bank?Dagens Næringsliv har avdekket at DNB i lengre tid har jobbet målrettet for å avvikle sparebankenes adgang til å gi kundeutbytte. Ingen andre har møtt sparebankutvalget med flere personer enn DNB.

Mange banker har reagert, og mener det er oppsiktsvekkende at statens bank, DNB, har jobbet så aktivt med å slå ned på og svekke andre bankers rammebetingelser. Det bryter med kutymen, som selv DNB har forfektet i mange år at må gjelde i næringen:

Man jobber for egne betingelser og ikke mot andres.


Utviklingen i gaver og kundeutbytte.
Det er blitt en tradisjon for sparebanker å gi gaver, men det er viktig å ha med seg gaveinstituttets opphav. Lars Fredrik Øksendal, Høyskolen i Innlandet, skriver i sin bok om gaver og sparebanker («Til allmenn nytte»):

Bankene var aldri opprettet for å gi gaver, men for å tilby regulerte spare- og kredittmuligheter i sine lokalmiljøer. Gaveinstituttet ble til som et svar på akkumulering av overskudd, ut over den kapitalen som skulle til for å finansiere fremtidig utlånsvekst. I 2009 ble altså denne fleksibiliteten økt, til å gjelde både gaver og kundeutbytte.

Sparebankutvalget lener seg på et premiss om at kundeutbytte vil gi vesentlig lavere beløp til allmennyttige gaver. Men i tall fra Sparebankforeningen er det ingen tegn til at muligheten for å gi kundeutbytte fra 2009 har gått på bekostning av en betydelig allmennyttig virksomhet fra sparebankene og deres stiftelser.

Da det ble åpnet for å gi kundeutbytter i 2009, var samlet gavebeløp fra sparebanksektoren på en halv milliard kroner. I 2023 er dette tallet åtte ganger så stort, og økt til hele 4 milliarder.

Sparebanken Vest har de siste seks siste årene delt ut 2,1 milliarder i gaver, og de to siste årene nærmere 1 milliard (933 millioner). Altså svært høye beløp, og økende. At kundeutbytte har gått ut over en omfattende gavevirksomhet er derfor direkte feil.

For vår del har vi konkludert med at vi ikke finner mange gode nok prosjekter til å dele ut noe særlig mer enn om lag 400 millioner kroner i året. Derfor trenger vi og andre sparebanker fleksibiliteten som ble innført i 2009.

Konsekvensen av å avvikle prioritetsrekkefølgen og kundeutbytte forsterkes når utvalget i tillegg foreslår en betydelig økt utvanning av grunnfondet ved emisjoner under P/B 1 og en fri omdanningsadgang til aksjebanker.


Bortfall av minoritetsbeskyttelsen for samfunnskapitalen. Grunnfondet regnes i dag som en minoritetseier som ikke kan delta i emisjoner rettet mot eierandelskapitalen, og vannes i dag i ut som om emisjonen var gjort til P/B 1. Sparebankutvalget innstiller nå på at utvanning av samfunnskapitalen nå skal skje til emisjonskurs. I praksis vil det ofte være til en lav kurs som følge av å «tvinge» flest mulig eiere med i nødvendige emisjoner. Dette vil over tid være svært ødeleggende for samfunnskapitalen. Selv i gode tider gjøres emisjoner under bokførte verdier, og i krisetider til svært lave bokførte verdier.

Her er tre nylige eksempler på emisjoner som ikke er gjort i «krisetid», og hvordan dette ville påvirket grunnfondskapitalen:

  • I Sparebanken Vest sin fortrinnsrettsemisjon i 2015 på 726 millioner ble eierbrøken for egenkapitalbeviseierne økt fra 19,5 prosent til 25,6 prosent. Med det sparebankutvalget foreslår ville eierbrøken til egenkapitalbeviseierne i denne ene emisjonen alene økt til 31 prosent. Dette ville sammenlignet med dagens modell medført en verdioverføring på nær 600 millioner (bokførte verdier) fra grunnfondskapitalen til eierandelskapitalen (7,2 % av grunnfondets verdi).
  • I Sparebanken Sør sin fortrinnsrettsemisjon i 2015 ble eierbrøken økt fra 13,0 prosent til 19,8 prosent. Med sparebankutvalgets forslag ville eierbrøken økt til hele 33 prosent i denne emisjonen alene. Dette ville medført en verdioverføring på nær 1,1 milliarder (bokførte verdier) fra grunnfondskapitalen til eierandelskapitalen (16,3 prosent av grunnfondets verdi).
  • I Sandnes-emisjonen i 2016 økte eierbrøken fra 57,1 til 65,2 prosent. Med utvalgets innstilling ville eierbrøken økt til hele 82,2 %, noe som ville medført en halvering av grunnfondet (47,8 % av grunnfondets verdi).

Selv i gode tider vil altså samfunnskapitalen grovt utvannes, og i krisetider bli utradert.

Ansvarlige styrer må derfor vurdere å konvertere til aksjesparebankmodellen for å beskytte samfunnskapitalen og håndtere svingninger i økonomien. Utvalgets modell gjør det med andre ord umulig for ansvarlige styrer å bevare egenkapitalbevismodellen også av hensyn til samfunnskapitalen. Dette er også relevant for både EK-bevisbanker eller rene grunnfondsbanker som potensielt vil måtte hente penger.


Rød løper på omdanning til aksjesparebank. I endringene som ble gjort i 2009 etter et grundig arbeid av banklovkommisjonen ble det presisert at sparebanker som hovedregel skal organiseres som grunnfondsbanker eller som sparebank med eierandelskapital. I forarbeidet ble det gitt uttrykk for at det i utgangspunktet ikke skulle gis tillatelse til omdanning til aksjesparebank med mindre det var tungtveiende grunner for dette.

Også her foreslår sparebankutvalget å endre lovgivningen, med frivillig omdanningsadgang til aksjesparebank. I sum vil altså utvalgets lovforslag fjerne egenkapitalbeviset, sparebankenes styringsstruktur og implisitte oppkjøpsvern i rekordfart.

Sparebankutvalget foreslår videre at det ikke skal settes krav til sparebankstiftelsens eierandel i sparebanken det utgår fra. Stiftelsen vil således heller ikke representere et effektivt oppkjøpsvern. Sparebankutvalget foreslår videre at generalforsamlingen ikke lenger heller skal velges blant bankens kunder. Dermed svekkes også dagens relasjon mellom sparebank og stiftelse.


Det gir ingen mening å reparere noe som ikke er ødelagt. Egenkapitalbeviset i den norske sparebankmodellen, som har vist seg robust og konkurransedyktig over flere tiår. Å svekke denne ordningen vil ikke bare ramme sparebankene, men også den unike balansen mellom ulike interessenter som har gjort sparebankene til en suksess.

Sparebankutvalgets utredning er således oppsiktsvekkende svak: Totaliteten av forslag henger ikke sammen, og det er heller ingen konsekvensvurdering av helheten av det som blir foreslått. Utvalgets samlede innstilling, kombinert med frivillig omdanningsadgang, vil gjøre at avviklingen vil gå fort for eksisterende EK-bevisbanker.

Dersom målet er å svekke sparebanksektoren, redusere konkurransen og øke bankkonsentrasjonen, er Sparebankutvalgets anbefalinger altså riktig vei å gå. Ellers bør politikerne nøye vurdere konsekvensene før de gjennomfører forslagene.

Fjerner du mange av særegenhetene med sparebankmodellen, vil det selvsagt bety mye for utviklingen av bankmarkedet i Norge. Overgang til aksjesparebanker vil bety fjerning av det implisitte oppkjøpsvernet i egenkapitalbevismodellen. Det vil få store konsekvenser for bankstrukturen i Norge.

En skal ikke lese mye europeisk sparebankhistorie for å se at avvikling av sparebankenes tradisjonelle eierstruktur har medført en svekkelse eller utradering av sparebanksektoren. I flere land, spesielt i Spania og Italia, har sparebanker blitt tvunget til å omorganisere seg til aksjeselskaper (for eksempel cajas de ahorros i Spania). Dette har medført et betydelig press på strukturendringer, svekkelse av lokal tilhørighet og betydelig større bankkonsentrasjon.

Å svekke sparebankmodellen vil medføre et uopprettelig tap for Norge: Vi vil få en sterkere maktkonsentrasjon, mindre lokalt eierskap og redusert verdiskaping. Det vil være et stort tap både for kundene og mangfoldet i norsk banksektor, til fordel for sentralisering og større banker som DNB.

Dette bryter fundamentalt med intensjonen bak sparebankutvalgsarbeidet: et politisk ønske om å styrke egenkapitalbeviset, sparebankmodellen og fremtidig bankkonkurranse.


Så hva må gjøres? Sparebankutvalgets innstilling bør legges bort for godt, og Finansdepartementet må straks gå i dialog med EBA for å påpeke at norsk regulering samsvarer med EU-kravene. Før det gjøres endringer i prioritetsrekkefølgen for egenkapitalbevis, må departementet forsikre seg om at ingen unødvendige tiltak iverksettes for å oppfylle kravene til rene kjernekapitalinstrumenter.

I den europeiske sparebankforeningen undres det allerede over hvorfor norske politikere og Finansdepartementet har vært så passive i en så viktig sak for sparebankene. Hvis norske myndigheter ikke når frem hos EBA, må prioritetsrekkefølgen endres, og andre forslag skrinlegges for å redde egenkapitalbeviset. Endringer i prioritetsrekkefølgen kan aksepteres, så lenge øvrige forslag droppes, og en begrenset omdanningsadgang opprettholdes for å sikre et tilstrekkelig volum av EK-bevis i kapitalmarkedet.

Vi setter vår lit til at ansvarlige politikerne tar en helhetlig og langsiktig tilnærming når utvalgets teori skal omsettes til praksis. NOU-en «Norske sparebanker – tradisjon og tilpasning» må ikke bli stående som «Norske sparebanker – tradisjon og avvikling».

Norge er en liten, åpen økonomi, på vei inn i en fremtid preget av større usikkerhet enn på mange tiår. Det siste vi nå trenger er kortsiktige, kontroversielle beslutninger som svekker sparebanknæringen når regioner, bygder og byer trenger oss som mest.