Da spillereglene endret seg, forsvant banken

Jan Erik Kjerpeseth 3. februar 2026 Lesetid ca: 5 min

Boken Drømmen om Sparebanken Norge har fulgt meg siden 2006 – nye stillinger og stadig mindre kontorplasser, gjemt innerst i jobbskapet i snart 20 år. Likevel har den alltid blitt med videre. Kanskje fordi historiene den rommer har ligget i bakhodet hver gang vi har forsøkt å peke ut retning for banken vår, og finne vår rolle i sparebanksektoren. Etter at Sparebankutvalget nylig la fram sin rapport, tok jeg boken frem igjen – og leste den på nytt.

Boken forteller blant annet om hvordan Sparebanken NOR, en sterk og veldrevet sparebank, forsvant og ble overtatt av DNB – kort tid etter at den gikk fra å være grunnfondsbank til å bli aksjebank. Det som skjedde den gang bør være en vekker for oss i dag. Sparebanken NOR sto på nippet til å samle over to tredeler av norsk sparebanksektor under én paraply. Istedenfor ble de slukt av DNB.

Rett fra skolebenken begynte jeg som markedssjef i Sparebanken Sogn og Fjordane. 24 år gammel, uten erfaring fra næringsliv og ledelse ble starten bratt og læringskurven deretter. Men noen få sterke inspirasjonskilder ble avgjørende.

En av tingene som gjorde sterkest inntrykk var bankens strategiske samarbeid med Sparebanken NOR. Det ga et skikkelig kick å få jobbe med det som den gang fremsto som blant verdens mest innovative banker, drevet av en imponerende satsing på lederutvikling og kultur.

Overraskelsen ble derfor stor da en så sterk og veldrevet sparebank forsvant og ble overtatt av DNB – kort tid etter at den gikk fra å være grunnfondsbank til å bli aksjebank.

Sparebanken NOR ble etablert i 1990 gjennom en rekke fusjoner, med en ambisiøs målsetting: å bygge «Sparebanken Norge» – en solid, nasjonal aktør i stand til å konkurrere med de største forretningsbankene. Bak sammenslåingen lå både en industriell ambisjon om å skape en sterk, landsdekkende sparebank og en ideologisk visjon om å videreføre sparebankenes tradisjon for samfunnsnytte og lokal forankring.

Røttene strakte seg langt tilbake i tid. Allerede i 1822 ble Christiania Sparebank grunnlagt som landets første sparebank. Med etableringen av Sparebanken NOR i 1990, ble over hundre lokale sparebanker samlet under én fane, til Norges største sparebank og landets tredje største bank.

En bank som viste vei. Markedet utviklet seg positivt, medarbeidertilfredsheten var høy, og en målrettet satsing på lederutvikling – kombinert med en ny, omfattende IT-plattform – ga resultater. På slutten av 1990-tallet viste Sparebanken NOR vei. Resultatene var sterke og overgikk både DnB og Kreditkassen.

Bankkrisen tidlig på 1990-tallet var blitt et fjernt minne. Grunnfondsbeviseierne var fornøyde, stemningen god, og banken fremsto – slik boken beskriver det – som både ambisiøs og sulten på videre strukturelle grep.

Selv husker jeg særlig lederutviklingsprogrammet NOR på skinner. Der ble det klart for meg hvor avgjørende en systematisk satsing på ledelse er for å bygge en sterk og attraktiv bank.

Drømmen om Sparebanken Norge. Norsk sparebankstruktur kunne sett helt annerledes ut dersom forsøkene på å slå sammen SpareBank 1 og Sparebanken NOR hadde lyktes. Rivaliseringen toppet seg i 1997 da de to alliansene kjempet om Fokus Bank – første gang to sparebankgrupper sto i direkte konkurranse om en forretningsbank. Utfallet ble at partene blokkerte hverandre, og begge tapte. Fokus Bank forble selvstendig for en periode, før Danske Bank overtok.

Til tross for bitterhet var den gjensidige tiltrekningen sterk. Mellom 1997 og 2002 ble det gjennomført flere – til dels hemmelige – forhandlinger om å etablere en felles «Sparebanken Norge». Man var nær enighet, men én konflikt viste seg uløselig: styringsmodellen. SpareBank 1 ønsket en allianse av selvstendige banker, mens Sparebanken NOR krevde full integrasjon fra dag én.

Hadde partene funnet en løsning, ville over to tredeler av norsk sparebanksektor blitt samlet under én paraply. Det ville ha endret både norsk og skandinavisk bankhistorie.

Et historisk vendepunkt. Debatten rundt Sparebankutvalgets rapport har klare paralleller til den opphetede diskusjonen den gang om Sparebanken NOR, sparebankenes styringsmodell og egenkapitalinstrument.

Omdanningen av Sparebanken NOR (nylig omdøpt til Gjensidige NOR) til aksjebank i 2002 markerte et historisk vendepunkt i norsk bankvesen. Etter 180 år som tradisjonell sparebank ble den gamle organisasjonsformen forlatt, og kapitalen åpnet for aksjonæreierskap. Det som få år tidligere ville blitt sett på som utenkelig, ble plutselig en realitet – og symboliserte et grunnleggende skifte i synet på eierskap, styring, tillit og bankens rolle i samfunnet.

Ledelsen var fullt klar over konsekvensene. «Det var viktig å selv ta initiativ og ikke bli stående med ryggen mot veggen», uttalte konsernsjef Olav Hytta. Bare måneder senere ble prosessen som endte med fusjonen med DNB igangsatt. 

Eierformen avgjør fremtiden. Grunnfondet og sparebankenes særegne styringsstruktur har i over 200 år sikret sektorens selvstendighet. I dag spiller sparebankene en helt sentral rolle i norsk økonomi. Som Sparebankutvalget selv påpeker, kan betydningen for konkurranse og kapitaltilgang knapt overvurderes.

Selv om en stor del av sektoren ble en del av DNB, utgjør sparebankene fortsatt rundt 70 prosent av bankene i Norge og har siden 2008 økt sine markedsandeler. De står i dag for 47 prosent av utlånene til personmarkedet og 33 prosent til næringslivet.

Denne posisjonen hviler på en robust styringsmodell. I banker med egenkapitalbevis kan ikke de eksterne eierne få flertall i generalforsamlingen. Det gir et innebygget oppkjøpsvern – på samme måte som statens 34 prosents eierandel fungerer som vern i DNB. Uten dette vernet, ville Norges største bank fortsatt vært på norske hender?

Sparebankutvalgets innstilling – et veiskille. Nok en gang står vi i en opphetet debatt om sparebankenes fremtid. Daværende finansminister Vedum understreket overfor Stortinget at målet med sparebankutvalgets utredning var å «bidra til løsninger og sikre gode og lønnsomme sparebanker også i framtiden, samtidig som sparebankenes egenart og viktige samfunnsfunksjon ivaretas». 

I stedet for styrking av dagens modell og sparebankenes særtrekk, foreslår utvalget endringer som i praksis fjerner dens kjerne: egenkapitalbeviset, den særskilte styringsstrukturen og oppkjøpsvernet.

Dette er en modell som har tjent det norske samfunnet godt i over 200 år. Når utvalgsmedlem, finansprofessor Karin S. Thorburn, åpent argumenterer for tvungen omdanning til aksjebank, blir det tydelig hvor radikale forslagene deres er. 

Arbeidstakersiden er tydelig i sine budskap. Finansforbundet peker presist i Finansavisen på hva som står på spill i kronikken «Sparebankenes skjold sprekker». Konsekvensene kan bli en kraftig reduksjon i antallet sparebanker, med potensielt store ringvirkninger for lokalsamfunn over hele landet. Regjeringen må derfor handle med klokskap og sørge for at eventuelle endringer ikke svekker lokalt eierskap eller det lokale næringslivet.

LO peker på det samme i sin høringsuttalelse og i flere leserinnlegg i Dagens Næringsliv. De peker på at Sparebankutvalgets forslag vil innebære at sparebanker som har utstedt egenkapitalbevis over tid i praksis vil bli presset til å omdanne seg til aksjebanker. Dagens oppkjøpsvern vil falle bort, og sparebankmodellen slik vi kjenner den, risikerer å gå inn i historien. De negative konsekvensene for lokalt næringsliv og arbeidsplasser i distriktene vil være store.

Hvordan kunne et utvalg som skulle styrke sparebankmodellen, ende med en innstilling som setter hele modellen i spill?

Historien gir svaret – og retningen. 

Historien gjentar seg ikke, men vi kan lære av den. Det er to tydelige lærdommer vi kan trekke av norsk- og europeisk sparebankhistorie:

1. Rammebetingelsene avgjør skjebnen. Sparebanken NOR forsvant ikke på grunn av svak drift, men på grunn av endrede spilleregler. 
2. Uten oppkjøpsvern og dagens eiermodell forsvinner mangfoldet. Europeisk erfaring viser hvor raskt en sparebanksektor kan uthules og forsvinne.

Det er derfor vi i Sparebanken Norge engasjerer oss rundt Sparebankutvalgets innstilling.

Igjen er Norges største sparebank landets tredje største bank. Igjen finnes ideen om en sterk sparebankutfordrer til de store forretningsbankene. Men denne gangen må fundamentet være sterkere enn det var for Sparebanken NOR: Langsiktig selvstendighet må sikres, med et tydelig oppkjøpsvern og en styringsstruktur som gjør det mulig å være en reell utfordrer over tid. En bank som ikke bare styres av kapitalmarkedets føringer, men der også kunder, ansatte og samfunn sitter rundt bordet når de store strategiske valgene skal gjøres.

Norge er ikke tjent med mindre mangfold, svakere konkurranse og økt maktkonsentrasjon. Utvalgets innstilling bør derfor legges bort. Sparebankmodellen må styrkes, ikke svekkes. Vi har ikke flere sparebanker å miste. 

En kortere versjon av denne bloggposten er publisert som debattinnlegg hos Bankshift.