Sult i paradis

Jan Erik Kjerpeseth 17. september 2021 Lesetid ca: 6 min

«På mange måter er det vanskeligere å lede en bedrift med suksess enn en virksomhet i krise. I en krise er det mange flere svar som gir seg selv, og folk forstår at det er viktig å gå den siste milen. Ellers så overlever man ikke. Suksess derimot åpner for en lang rekke spørsmål, hvor svaret ikke er gitt».

Jørgen Vig Knudstorp, CEO Lego (fra boken Sult i Paradis)

Det finnes svært mye litteratur på hvordan man kan oppnå suksess, men det er langt mellom de gode kildene om hvordan en kan klare å være suksessfull over tid.

Hva er egentlig konsekvensene av suksess? Og hvorfor er det så vanskelig å prestere på topp over tid? Hvordan unngå den snikende selvtilfredsheten, arrogansen og følelsen av usårbarhet som gjerne kommer som konsekvens av suksess?

I suksess ligger også kimen til fiasko. Suksess har en tendens til å senke standarder, og øke toleransen for gjennomsnittlige prestasjoner. Det gjelder for hver enkelt av oss, det gjelder for bedrifter og det gjelder for nasjoner.

Perspektivmeldingen 2021, som søker å se 40 år frem i tid for Norge, viser et enormt omstillingsbehov. Det viser seg vanvittig vanskelig å få til i praksis så lenge vi er ett av de tre rikeste landene i verden. Olje og gass utgjør nå ca. 50 % av våre eksportinntekter, produkter vi vet verden ikke vil ha behov for om ikke så lenge. Livet på toppen gjør det ufattelig vanskelig å få skikkelig fart på omstillingen vi vet vi må gjennom. Vi er dømt til å starte omstillingen for sent.

Det å få verdens rikeste land til å se at en er i trøbbel, er like vanskelig som det var for Nokia i 2007 å se at de nærmet seg stupet. For hvordan kan du klare å skape «sense of urgency» i en organisasjon som tjener 11,7 milliarder dollar i året, har 49,4 % av det globale markedet for smarttelefoner og opererer i et marked med enorm vekst?

The law of Competitive Balance. Jeg reflekterer ofte på hvor vidt forskjellig vi vurderer behovet for forbedring og forandring, når vi presterer godt (vinner) og når vi presterer dårlig (taper). Og de fleste vil si; er det ikke helt naturlig? Jo det er det. Men her ligger også kimen til hvorfor det er så vanskelig å ligge på topp over tid.

Bill James analyserte hvordan de beste baseball-lagene virket å bli dårligere, mens de dårligste lagene virket å bli bedre. Han fant eksempelvis ut at i finalekampene i baseballsesongen (best av sju kamper), var det 56 % sannsynlighet for at det laget som tapte den første kampen kom til å vinne den andre kampen. Dette til tross at de åpenbart var dårligere enn det andre laget i den første kampen. Og dette mønsteret gjentar seg. Er stillingen eksempelvis 3-2 etter fem kamper, så vinner det laget som tapte den femte kampen i 62 % av tilfellene. Han fant også at det samme fenomenet ikke bare gjaldt fra kamp til kamp, men også fra sesong til sesong.

Bill James kalte fenomenet The Law of Competitive Balance. Konkurransens natur gjør at vinnere og tapere over tid utvikler forskjellige strategier, som typisk favoriserer taperne. Det kontinuerlig minsker avstanden mellom de beste og de dårligste. Sterke krefter bidrar til at vi alle graviterer mot gjennomsnittlig over tid. Er du på topp kjemper du en kontinuerlig kamp mot The Law of Competitive Balance.

Annerledes i konkurransen mellom bedrifter? Jeg tror den samme dynamikken utspiller seg i de aller fleste bransjer. I min bransje er de beste opptatt av å gjenskape de gode resultatene med stødig kurs. De børsnoterte bankene som gjør det vesentlig dårligere enn de beste på egenkapitalavkastning (ROE) jager forbedringer med større «sense of urgency» og sult. Mens de beste har ambisjoner om 5 % forbedring neste år, har de nest beste gjerne ambisjoner om å forbedre seg med 10 %. Mens de beste etter en periode på toppen tillater seg en kostnadsvekst i paritet med lønn- og prisvekst, målsetter de nest beste en flat kostnadsutvikling.

Jo mindre suksess du har, jo mer tydelig blir det at du må arbeide hardere, forandre og forbedre. Vinnerne tror de har svarene, men taperne tvinges til å stille spørsmålene som skal til for å lykkes med utvikling og forbedring.

På den måten utlignes avstanden over tid. Forskjellen mellom de beste og de dårligste reduseres konstant. Og pallplasseringene på egenkapitalavkastning i bankbransjen i Norge endres over tid som konsekvens.

Hvordan opprettholde et brennende ønske om forbedring og innovasjon?

I boken «Sult i Paradis» peker Rasmus Ankersen på fire avgjørende områder for å motarbeide gravitasjonen som kontinuerlig jobber for å vippe deg ned fra pallen.  

1. Stol aldri på din suksess

Vi (bedrifter og individer) har en tendens til å tillegge suksess dyktighet, og dårlige resultater til ufordelaktige rammebetingelser. Realiteten er ofte at gode resultater helt eller delvis er understøttet av fordelaktige rammebetingelser. Derfor er et godt råd å forholde seg like ærlig og selvkritisk til suksess som til fiasko.

I bankbransjen er det nå mye selvskryt etter at pandemien ser ut til å være tilbakelagt uten vesentlige tap. Men hvor mye skyldes egentlig bankenes dyktighet, og hvor mye skyldes politikk og massive økonomiske støttepakker?

2. Brenn dine trofeer

Er resultatene dårlig er du tvunget til å evaluere deg selv og bedriften kritisk. Du må aggressivt forfølge enhver forbedringsmulighet. Men er resultatene gode snakker ledere gjerne om å fortsette videre med samme taktikk og strategi. Dyktige bedrifter og ledere driver forbedringsarbeid kontinuerlig, uansett resultater eller om bedriften har en brennende plattform.

Sir Alex Ferguson er svært lykkelig for at Ronaldo nå er gjenforent med Manchester United. Hvorfor har Ferguson et slikt godt øye til Ronaldo? Det handler selvsagt om ferdigheter. Men jeg tror også det handler om en felles innstilling. En utrettelig innsats for kontinuerlig utvikling. En unik evne til å nullstille. Vite at du ikke er bedre enn din siste prestasjon. Gary Neville har satt ord på det:

«Under Sir Alex Ferguson nådde vi aldri noen topp. Det var ikke noen fjelltopp. Ingen sluttdestinasjon. Bare et konstant og utrettelig jag år etter år».

Cristiano Ronaldo er smidd over same lest, og har sagt:  

“If you think you’re perfect already, then you never will be.”

Derfor er Sir Alex Ferguson like opptatt av hva lederskikkelsen Ronaldo betyr for garderoben og de yngre spillerne i United, enn målene han kommer til å score. Betydningen av å ha en leder og kulturbærer i garderoben som viser hvordan sult ser ut i praksis, som hele tiden nullstiller, sprenger grenser og vet at du ikke er bedre enn din siste prestasjon.

Som leder er jeg opptatt av å dyrke en konstant utilfredshet med status quo. Mitt mål er å lede en organisasjon som er:

Stolt, men aldri tilfreds.

3. Slå det i stykker, dersom det virker

Rasmus Ankersen hevder at suksessfulle bedrifter ikke feiler grunnet mangel på ressurser, men fordi de ikke klarer å gjennomføre fundamentale fornyelser. Fokus blir mer på å forsvare eksisterende forretning enn å skape noe nytt. De klarer ikke å frigjøre seg fra dagens forretningsmodell, og tenker ikke på hvordan de ville ha bygd opp forretningsmodellen om de startet på nytt i dag.

De etablerte bilselskapene klarer ikke å frigjøre seg fra eksisterende modeller, noe som gjør at Tesla tar «first mover» posisjonen på el-bilmarkedet. Det er derfor vi har gitt Bulder Bank gjengen frie tøyler til å bygge den bankappen og bankopplevelsen de tror vi ville laget dersom Sparebanken Vest ble etablert i dag og ikke i 1823. 

Mens BN Bank og mange andre banker tenker at alle bankkunder har samme behovene, og at behovene vil være like for evig tid tenker vi annerledes. Skulle Bulder ikke lykkes så betyr det at vår forretningsmodell i Sparebanken Vest står sterkt. Om Bulder Bank konseptet skulle skyte fart har vi posisjonert oss godt for fremtiden. I den brytningstiden vi nå er inne i tørr vi ikke å ensidig satse på at det som har lagt grunnlaget for suksess de siste 200 årene vil være godt nok i møte med de neste 20. 

Om ikke vi våger å gjøre det, vet vi at noen andre vil lage den neste Sbanken.

4. Drep illusjonen om perfekte forhold.

Svært mange konkurransefordeler og posisjoner er skapt i kriser og under krevende rammebetingelser. Det tvinger oss til å tenke annerledes. Problemet med suksess er ofte at en har ubegrensede ressurser og mennesker. Det gir fort lav effektivitet og mindre kreativitet. Historien viser at magien ofte skjer i skjæringspunktet mellom en brennende ambisjon og store utfordringer. Begrensninger tvinger frem disiplinert kreativitet, og inspirerer til å grave dypt etter nye løsninger.

Bill Franklin i Southwest Airlines, verdens mest lønnsomme og best drevne flyselskap, har sagt:

«Beeing broke can make you really creative”.

Steve Jobs pekte på det samme. Han uttalte at dersom du gir et team god tid, de ressursene de ber om og det antall mennesker de ønsker seg vil det sjeldent bli levert noe som minner om banebrytende innovasjon. Men dersom du gir de knapt med tid, begrensede ressurser og en inspirerende visjon overgår de gjerne sine egne fantasier på hva som er mulig.

Sterke resultater svekker appetitten på utvikling og kontinuerlig innovasjon. Moralen er at når bedriften leverer gode resultater er det særlig viktig å sette ambisjoner det er umulig å nå med «business as usual».

It’s easier to chase, than to lead. Mange av oss har latt oss fasinere av den populære Netflix serien: Formula1 – Drive to Survive. Og kanskje den mest inspirerende av alle i dette sirkuset er Lewis Hamilton. Mannen som har kjempet tøffe kamper både på og utenfor banen. Mannen som har nådd toppen mot alle odds.

Nå mangler han bare én enslig seier på å klare den utrolige bragden – å ha stått øverst på pallen i 100 formel 1-løp. Michael Schumacher vant 91 løp i sin lange karriere. Mange trodde at ingen noensinne ville slå Schumacher. Og i år kan Hamilton vinne sin femte strake VM-tittel – og den åttende totalt. En ufattelig prestasjon.

Få andre vet bedre hva som skal til for å klare å prestere aller best – om og om igjen. Hva som skal til for å beholde sult i paradis. Og den første erkjennelsen på den reisen er å erkjenne at det er enklere å jakte enn å lede.

It’s easier to chase, than to lead.

Lewis Hamilton

#AlltidNysgjerrigAldriUtlært